På jakt etter vann

Knut og jeg har vært første store runde hos hyttenaboer vi aldri før har hilst på for å spørre om å få koble oss på det private vannettet. Det er ikke så lett å vite hva slags tone man skal legge seg på: ydmyk, krevende eller jeg-snakker-for-min-gamle-mor-tonen, men vi ble mer og mer rutinerte, særlig da vi forsto at vi hadde et fellesskap sammen mot grunneieren. Etter en liten nedtur i starten hos en dame som ikke ville ha oss med, men som heller ikke ville si det direkte, møtte vi etterhvert bare hyggelige mennesker og fikk større tro på prosjektet. Jeg ante ikke at det var så mange hyggelige hytteeiere i området. Også så fine utsikter som de hadde... Her et sted der ingen var hjemme