Kunsten å takle to følsomme kvinner

Følgende skjedde i forkant av at mor, Harald og jeg var på Ringen og så Knerten her om dagen: Harald og jeg skulle møtes på 11-trikken fra byen, og den skulle være ved Birkelunden ti på fem, altså slik at vi akkurat rakk filmen. Jeg hadde allerede fått en melding fra mor om at hun var på plass i kinokafeen, så da trikken begynte å somle ble jeg mer og mer stressa. Så sa jeg halvt til Harald, halvt til meg selv, at jeg sender referansenummeret til mommo så hun kan hente ut billettene. Harald sa ingen ting mens jeg fomlet iltert i vei med iPhonen som jeg fortsatt ikke er helt fortrolig med -og stresset heseblesende oppover Toftesgate to på fem med Harald på slep, mens jeg fortsatte halvt til Harald, halvt til meg selv, at hun har ikke svart på tekstmeldingen min, håper ikke det er noe galt. Da vi kom inn på kinoen gikk Harald rett bort til mommo og sa: "Så fint at du har hentet billettene, mamma var sikker på at du ikke kom til å klare det!" "Hva?" sa mommo irritert, "Skulle ikke jeg klare det, jeg som har reist verden rundt og kjøpt billetter i forskjellige byer!" "Jeg sa det til mamma" sa Harald, "Mommo har reist verden rundt, sa jeg. Men hun nektet å høre!" Og dermed var stemningen satt, og vi hadde en riktig-så-hyggelig kinokveld. Som Harald ville sagt.