Handyman

Harald har av og til beskyldt Knut og meg for å ha et veldig heteronormativt forhold, der han gjør alle de tradisjonelt maskuline tingene som å snekre og reparere, mens jeg gjør feminint husarbeide som å rydde, tørke støv og pynte til jul. Det hjelper ikke at Knut er husets avgjort beste på kjøkkenet -noe hans tanter forøvrig ikke har forstått, de roper fortsatt på meg når mat skal lages- og at jeg er hustes sjåfør. Harald synes fortsatt vi har en lang vei å gå.

Nå skal det sies at jeg var utrolig mye flinkere til å gjøre teknisk-praktiske ting da jeg var alenemor. Av og til tilkalte jeg far eller Tone for å få hjelp, men det var bare hvis det var ting jeg overhode ikke kunne klare selv. Stort sett hang jeg opp hyller, koblet opp lamper og reparerte ting selv. Jeg inrømmer at jeg ble slappere med en gang jeg fikk Knut i hus. Da vi kjøpte denne leiligheten var nok ikke Knut helt klar over at jeg mente vi måtte ha nytt gulv og nytt kjøkken og at det måtte åpnes tettet ventilasjon på badet og legges på nye fliser (det siste visste forsåvidt ikke jeg heller), og at det var han som måtte gjøre det. Men så har han jo blitt riktig flink også. Allikevel- når jeg kjøpte inn hengekøye i juni og merker at jeg har gått hele sommeren og ventet på at Knut skal henge den opp, skjønner jeg at jeg må skjerpe meg litt.

Til mitt forsvar vil jeg allikevel si at jeg mener vi gjør like mye, og at det Knut gjør synes mye bedre enn det jeg gjør, så han får også mer ros. Når vi har middagsgjester for eksempel, er det ingen som kommenterer hvor rent og ryddig det er (mitt verk) men alle kommenterer den nydelige maten som Knut har laget. Sist gjorde jeg imidlertid så grundig oppmerksom på det at vi fikk en takke-tekstmelding dagen etter der det ble takket for nydelig mat i en ren og fin leilighet.

Uansett: Knut har vært kjempeflink som har hengt opp hengekøya, og fortjente absolutt å få prøve den først. Siden er jeg redd det er jeg som har okkupert den.