Dugnad i Valdresgata

Når jeg er på dugnad i Valdresgata og ser lektor (nå pensjonert) og nabo Olav Hetland sitte på huk og male muren hvit, slik jeg har sett utallige ganger før, føler jeg at det finnes noe som er stabilt i en verden som ellers er i endring og kaos. Så også når jeg får min velfortjente pils og pølse etter innsatsen og en av naboene fnisende unnskylder seg mens han forsyner seg av hvitvin for tredje gang, en annen sitter og forteller om publikasjonene sine som om det var en selvfølge at vi alle hadde lest dem mens en tredje jekker pils forteller om den gangen det ikke var hus på midten i borettslaget og man hadde utsikt til løkka. En god følelse av deja vu.